Verdenscupen i skiskyting

Biathlon-Weltcup_2006_Antholz_1

Mens VM gjerne er skiskytingssesongens store høydepunkt, er det verdenscupen som oppsummerer hvem som har vært den beste skiskytteren gjennom en hel sesong. På grunn av de små marginene i skiskyting er det som regel litt flaks, litt stang ut eller stang inn, som bestemmer hvem som stikker av med VM-titlene. Få kan benekte at de som topper verdenscuplista er verdens fremste skiskyttere. Derfor har det også gått en voldsom prestisje i å hevde seg i denne cupen, og for å virkelig fremstå som en skiskytterlegende er det nok nærmest påkrevd å ha vunnet verdenscupen sammenlagt minst én gang.

Verdenscupen i skiskyting ble først etablert i 1977 og konkurrert i sesongen 1977/78. Senere kom det også en cup for kvinner, selv om denne aldri har fått fullt så mye oppmerksomhet. I begynnelsen ble kvinnecupen kalt Europacup.

Verdenscupen starter i november/desember og avsluttes i mars, med arrangement først og fremst på de kjente og innarbeidede skiskytterarenaene som de fleste sportsinteresserte nordmenn allerede vet navnet på – som Østersund, Anterselva, Ruhpolding og Khantij-Mansisk. Til sammen konkurreres det i ca. 10 uker i løpet av en sesong, vanligvis med tre øvelser på hvert sted selv om det også kan være flere eller færre. VM teller også i verdenscupen, men OL teller ikke lenger med fordi det ikke arrangeres av IBF.

For hvert renn får de 40 beste utøverne utdelt verdenscuppoeng, med henholdsvis 60, 54 og 48 poeng for de tre beste. De som faller utenfor pallen må nøye seg med 43, 40, 38, osv., helt ned til 1 poeng for 40. plass. To renn kan strykes ved slutten av sesongen. I tillegg til sammenlagtcupen er det også konkurranse om å bli best i de enkelte øvelsene, som normal, jakt, sprint, osv. Dette kan minne litt om alpint, men siden det tross alt ikke er så stor forskjell på de forskjellige øvelsene er det ikke så mye prestisje i å vinne for eksempel fellesstartcupen som det er å vinne utforcupen i alpint. Det er imidlertid mye ære å vinne i nasjonscupen, som både tar hensyn til individuelle renn og stafetter. Noe skuffende har Norge ikke greid å vinne denne cupen siden 2011. Trofeet for nasjonscupen går til det nasjonale forbundet, mens vinneren av sammenlagtcupen tar hjem den etterlengtede krystallkula.

<iframe width=”560″ height=”315″ src=”https://www.youtube.com/embed/-3cuwuiqtcE” frameborder=”0″ allowfullscreen></iframe>

Ser vi på hvem som har vunnet flest individuelle verdenscuprenn, er ikke lenger aktive Raphael Poiree (44) og Sven Fischer (33) høyt oppe på lista. Mange vil huske at begge disse var såkalte norgesvenner, og at Poiree også i mange år var gift med den norske skiskytterdronningen Liv Grete Skjelbreid (som selv vant 22 verdenscuprenn). Både Poiree og Fischer slås imidlertid ned i støvlene av en utøver som var aktiv samtidig, men som fremdeles holder på mange år etter at de la opp – Ole Einar Bjørndalen. Han har 94 verdenscupseire, noe som skal være det høyeste i noen vinteridrett. Mange vil huske at han også har en verdenscup-triumf i langrenn. Det er langt frem til Bjørndalen for de yngre utøverne, selv om Fourcade nå har 42 seire og Svendsen 37.